I slutten av oktober 2022 fikk jeg en melding fra en mann som hadde forsøkt å ringe meg et par ganger. Han presenterte seg som forhenværende adm.dir. for Park Hotel og søkte meg i forbindelse med en bokutgivelse, skrev han.

Jeg var midt i forberedelsene til lanseringen av et nytt nasjonalt tidsskrift for arkivfeltet, som jeg var prosjektleder og redaktør for, og tenkte umiddelbart at dette dessverre var helt uaktuelt. Hvordan skulle jeg ha tid til det? Men jeg kunne jo ikke annet enn å ringe ham tilbake. Og et lite møte hadde jeg da alltids tid til …

For min del hadde det blitt sådd en interesse for dette hotellet noen år før, da jeg skrev en bok om Edgar Ludl. Den unge østerrikeren kom hit som nyutdannet kokk i oktober 1960, og jobbet her og steg i gradene og i gastronomisk anerkjennelse – frem til han startet for seg selv i 1982.

Dere skjønner jo hvordan møtet gikk. Det å skulle få lov til å grave i historien til hotellet jeg hadde sett at ble omtalt som «flotteste hotell i Europa», «super-hotell» og «Hollywood i Sandefjord», var rett og slett umulig å motstå. Dessuten, noe må man jo fylle fritiden med, ikke sant?

Den forhenværende direktøren som ringte, het Harald Løvåsen. Han var jevnaldrende med Edgar Ludl og begynte som servitørlærling i november 1959. Da jeg ble kjent med ham var han pensjonist – men før det hadde han altså hatt en lang rekke stillinger på hotellet. Etter at han gikk av pensjon var han prosjektleder for Parkfløyen, som åpnet i 2013. Og nå hadde han tatt ansvar for å samle sammen kilder til boken.

Sammen med gårdeier Jørgen Jahre jr., som også var blitt en nær venn av Harald, brant han for å få skrevet ned hotellets historie. Mange av dem som var med i begynnelsen hadde falt fra, men fortsatt var det mange som kunne fortelle. Ham selv inkludert. Heldigvis rakk jeg å samarbeide med et års tid med Harald før han beklageligvis døde av kreft.

Harald Løvåsen ble min mentor i hotellveien. Selv smigret han meg med å si at jeg, allerede etter et par måneder, var utlært innen hotellfaget. Det var en hyggelig (og direkte feilaktig) karakteristikk å få, som antagelig munnet i at jeg raskt ble fanget og fenget av historien. Hadde det latt seg gjøre å sku tiden tilbake, ville jeg garantert ha søkt på en eller annen stilling. Kanskje som diskedame. Eller etasjepike. Eller nattportier. For jeg ville neppe kvalifisere til stilling som verken gårdsgutt eller oldfrue.

Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker som har jobbet på dette hotellet gjennom årene, men det er utvilsomt mange. Og det til tross for at mange har blitt værende i mange år når de først har begynt. De har blitt Parkianere – og mange sier selv at de er stolte av å være del av denne historien.

Selv takker jeg ydmykt for det ærefulle oppdraget det har vært å skrive denne boken.

Vennlig hilsen den første forfatteren av en bok om hotellets historie,

Heidi Meen